Klikk på bildene for stor versjon.
|
"Stemmer i gresset"
Noen vil kunne kalle det nonchalant. Andre vil kunne si at det er på grensen til dumdristig. Av Henning Kvitnes å vente helt til utgivelsen av sitt tyvende album, ”Stemmer i gresset”, med å lage sin aller beste plate. Men det er altså det Henning har gjort, så godt som tretti år ut i sin lange, rare ferd ned rock’n’roll.
Kortversjonen er at Henning med de tolv sangene som utgjør ”Stemmer i gresset” har gått i land med sine aller mest varierte plate, både melodisk, arrangements og tekstmessig.
Faktum er at Henning med denne nye plata kan synes å ha arvet den hyra som verdenshavseileren Erik Bye takket av fra i 2004. Det går nemlig en maritim tråd gjennom ”Stemmer i gresset”, nesten slik at ”Stemmer i sivet” ville ha vært en mer presis tittel.
Det musikalske fundamentet på tre-kvart av ”Stemmer i gresset” er lagt av Hennings stadig mer samspilte og musikalsk elegante backingband, for sesongen omdøpt til Gutta På Gølvet; Freddy Holm (også låtskriver i Halden-bandet Corazon) på allehånde strengeinstrumenter og piano, Terje Støldal på bass og Magnus Buer Hansen (også han Corazon) på trommer. Denne bunnsolide trioen er utvidet med Haldens egen Ry Cooder, Geir Sundstøl, på pedal steel gitar, mandolin, elektrisk gitar, munnspill og casiolator (!), Jon Terje Rovedal på Hammond-orgel, piano og trekkspill og Aud Ingebjørg Heldaas (Katthult) på fele.
Hilde Heltberg, mangeårig Kvitnes-samarbeidspartner, synger på den Poul Krebs-skrevne sangen ”Sånne som oss”, som NRK P1 har valgt som kjenningsmelodi i sommer.
De tre avsluttende sangene på ”Stemmer i gresset” er produsert av Magnus Stinnerbom i Outhouse Studios, med svenske musikere, der Stinnerbom selv er sentral på dragspel, gitar, mandolin, violin, viola og orgel.
En av disse sangene, ”Kom igjen Kællær”, et tidsbilde fra sagbruksbyen Halden rundt midten av forrige århundre, i folk-polkatakt, har allerede blitt testet på Norges mest kritiske fokus-gruppe på musikkpuben Siste Reis. Der synger man unisont;
”Kom igjen kællær
da’n den hællær
Og ærbesda’n er slutt
Kom stenhogger, bakær og pølsemakær
Stuær og wiregutt
Når lørdan’er her blir’u lett som e fjær”
Allsang, på grensen til ny Haldensang, allerede flere uker før plata er i salg.
På boogie-rockeren ”Roadkill (Mat for kråker)” er Henning ute på veien, ”øst for Karlstad, vest for Stockholm”… mens ”løktene leter etter veien hjem…”
Henning Kvitnes er, ved siden av Anne-Grete Preus og Michael Krohn, den eneste artisten fra overgangen 70-80-tall, fra den originale punk/ new wave-generasjonen, som fortsatt er der ute, som forfølger idealene fra da rockverdenen dreide seg om noe annet enn å bli kjendis i en duste-konkurranse på TV.
”Det er sinnsykt her ute og månen er full
Det er lite glamour, men mye tøys og tull
Og du må være som en trollmann
Og selv da blir det tøft
Å ikke ende som mat for kråker i ei grøft …”
Henning Kvitnes har de siste årene opplevd en renessanse, en fornyet interesse for sin musikk som det i lange perioder, på det mørke nittitallet, kunne se ut som han ikke skulle oppnå. Sakte men sikkert har det gått Hennings vei.
Med sine to siste album, ”Bare vente litt på sjelen” (2004) og ”Ut av veggen” (2006) har Henning fått en posisjon blant norsk-syngende artister som begynner å gå lys&varme-leverandører og rockprester i næringa.
Det er langt fra utenkelig at det er ”Stemmer i gresset” som vi kommer til å høre aller tydeligst høsten 2007.
|
